Eventyret om Olav den hellige

eventyret om olav (2)

Det var en gang en liten gutt, som bodde på en stor gård på Ringeriket, i det lille landet Norge. Der bodde han sammen med sin mor Åsta og sin stefar Sigurd Syr. Hans far Harald Grenske hadde forlatt ham og hans mor før han ble født, for å fri til en annen kvinne. Denne kvinnen ble så sint på hans far at hun brente han inne. Pofff, så gikk han opp i røyk. faren var sønnensønns sønn av Norges første konge, selveste Harald Hårfagre. Slik var det at Olav var den neste i kongerekken.

Olav ble aldri noen lang mann. Han var middels høy, men svært tettvokst, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Men han hadde usedvanlig gode øyne, de var så vakre, og så kvasse at en kunne bli redd for å se han i øynene når han ble sint. Vennene hans kalte ham Olav Digre. Han talte djervt og kvikt, og var tidlig voksen i alle ting.

Da Olav ble 12 år gammel dro han i viking for første gang. Moren sendte med han niste, skip og hær og ut i verden dro han. Han reiste rundt og brandt og herjet mange steder. Han møtte mange konger og stormenn over både store og små riker. Men etter en lang reise som viking, ville han hjem.

Olav kom seilende med to store handelsbåter. Det var på denne tiden en jarl med navn Eirik som styrte lande. Knut var da konge over England og Norge. Da Olav kom til Norge var jarlen på besøk til Knut den mektige i England, derfor tok Olav sønnen hans til fange. Olav hadde med seg mye sølv og skatter fra sine vikingtokter og kjøpte seg mange venner. Først dro han til Østlandet der han tok kontroll. Så kriget han mot  de største høvdingene i Norge (Svein Håkonsson jarl, Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson) og seiret. Demed ble Olav Norges konge. Enn så lenge.

Olav var nå blitt konge over det lille riket Norge. Han satte lover og skikker som skulle holdes og alle måtte be til den nye kvitekrist. Og alle skulle leve lykkelig alle sine dager, men eventyret ender ikke her.

Mang en mann ble sint, og mange planer om å styrte kongen ble lagt. De ville heller ha en konge langt unna, slik at de kunne styre som de selv ønsket. Kanskje kunne Knut den mektige være en slik mann?

Mange gaver og sølvmynter ble gitt fra Knut den mektige til de norske stormennene. Men gaver den gangen var ikke som gaver i dag, nei alle måtte gi tilbake. Ellers ble gjelden kjempestor. Mange gav sin lojalitet til kong Knut den mektige i bytte mot sølv og rikdom. Og mange ønsket å kjempe mot Olav, som var så alt for streng.

Knut den mektige kom til Norge med 50 skip, og høvdingene i Norge tok han i mot som konge over Norge. Olav kunne ikke gjøre annet en å flykte. Han, og hans venner reiste helt til Russland til en fyrste med navn Jaroslav, som var gift med hans kones søster. Der ble han tatt i mot med åpne armer. Jaroslav var storfyrste i Russland og ønsket å gi Olav et eget rike, og tilbød han ett annet kongeriket.  Men kongen sørget over sitt tapte land. Sånn satt kongen og sørget i nesten to år.

Det hadde seg slik at den norske jarlen Håkon forliste (Den samme som Olav hadde sendt ut av landet i 1015 var nå blitt Kong knuts jarl i Norge). Olav var da ikke sein til å samle seg en liten hær, nå var hans  sjanse til å gjenerobre sitt kongerike. Han dro med sine trofaste menn og en liten hær fra storfyrsten gjennom Sverige og hele veien tilbake til Norge. På veien rekruterte Olav en del menn, men alle måtte døpes i kvitekrists navn.

Da de endelig var fremme var året blitt 1030. Han reiste med hæren ned til Verdal. Høvdingene hadde der samlet dobbelt så mang bønder som kongen hadde hærfolk. De fikk derfor navnet bondehæren. Fremst i bondehæren sto de største høvdingene. Kalv Arnesson, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund.

Olav og vennene kjempet tappert hele dagen, men da kvelden kom ble kongen skadet. Torsten Knarresmed hogg kongen i det venstre benet og kongen kastet sverdet og lente seg mot en stein. Tore Hund stakk så et spyd i magen, mens Kalv hogg han i halsen. Slik var det at kongen døde.

Kongen ble etterhvert fraktet til byen Nidaros, hvor han så ble begravet. Det sies at liket til Olav hadde en helbredende kraft og at det sto et lys fra fra det. Etter kongens død vendte hele det norske folk seg så til kvitekrist og landet ble kristnet. Siden den dagen har Norge vært et kristent folk, og levd alle sine dager i takt med denne tro.

Snipp snapp snute, så ble Olav Norges evige konge.

Rex perpetuus Norvegiae

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *